Dette innlegget har jeg tenkt lenge på. Det er privat. Veldig privat. Men bloggen min inneholder både oppturene og nedturene, både de grå dagene og de rosa dagene. Dette innlegget handler om min grå boble jeg har vært i en stund.
I februar viste endelig testen at jeg var gravid igjen. Tusen tanker og skrekkblandet fryd gikk gjennom hodet - men mest av alt glede. Men gleden skulle vise seg å være ganske kortvarig. I det jeg planlegger å fortelle venner og familie den gode nyheten blir jeg sendt til ultralyd på grunn av en liten blødning. Fint og blir sjekket og beroliget tenker jeg. Sjokket er derfor enormt når de forteller at de ikke ser noe på skjermen. Bare et sort hull. Ikke noe foster. En tom fostersekk. Det er da mine tre værste uker begynner. "Kom tilbake om en uke så ser vi da". Blodprøver. Flere ultralyder. Plutselig ser man noe lite i fostersekken. Etter nok en uke må vi innse at her er det ikke noe foster som utvikler seg. Jeg som hadde klamret meg til håpet i tre uker, men nå er det altså over. Og jeg er utslitt.
Det er da jeg angrer på at ingen vet noe, bare jeg og min kjære. Ingen vet at jeg er gravid og ingen vet at det har vært usikkert. Det blir fryktelig mye å fortelle på en gang.
Jeg har aldri tenkt at dette kan skje meg, heldigvis har jeg vært skånet for denne bekymringen. Jeg vet det er veldig vanlig å miste, men det gjør ikke sorgen noe mindre. Nå sitter man med sjokket og føler seg lurt av sin egen kropp. Her går jeg gravid i ni uker og har de klassiske symptomene og magen vokser, men det vokser kun en tom fostersekk. Jeg er glad jeg valgte å gå til legen til tross for bare en bitteliten blødning, ellers så kunne jeg kanskje gått her enda og liksom vært gravid.
I ettertid har jeg vært litt i min egen boble, levd som normalt, men
ikke vært tilstede. To dager etter operasjonen er jeg på jobb og skal
liksom være en kreativ grafisk designer. Det er vanskelig. Jeg har en følelse av å være i ammetåka. Er det mulig?
Allerede i det du velger å glede deg over en positiv gravidtest har du lagt
planer for hvordan den nye hverdagen blir. Jeg hadde rukket og smugkikke på babyklær og gledet meg til å kjenne lukten av baby igjen. Selv om det ikke er noe liv som har gått tapt er det drømmene som har blitt knust. Og selv om det
bare gikk noen få uker sitter jeg igjen med vondt i hjertet og klump i halsen.
Jeg har valgt å skrive det her for min egen del. For å få det ut, men samtidig huske det, og forhåpentligvis blir ferdig med det og kunne se fremover. Og det går bedre nå, jeg har fått alt mer på avstand og innfunnet meg med at det ikke kommer noen baby i oktober. Kanskje vil det spire og vokse i magen en annen gang.
